Sannheten om "vitenskapelig utdannede museumsansatte"?
Det er i hvert fall det jeg velger å kalle dem. De bor i et konservasjonsområde - (her: Ngorongoro conservation area) - som skiller seg fra en nasjonalpark ved at noen - (her: et folkeslag) - (her: masaiene) - har tilgang til å leve i og bruke området) På vei hjem til Arusha etter en vellykket safari stoppet vi innom en av disse landsbyene i konservatet hvor det var mange konservatorer?
Flere av landsbyene langs "safariveien" er åpne for turister, og masaiene som bor der livnærer seg godt av den ekstra intekten. Det kostet bare 15 000 shilling per pers å komme inn i landsbyen, altså 75 kroner. I Norge er ikke det nødvendigvis store summen, men i Tanzania og da spesielt i ikke urbane strøk, er 75 kroner MYE penger. Vi betalte 300 kroner tilsammen.
Men en kan ikke si noe på mottakelsen. Vi ble møtt av en gjeng smilende og hoppende glademasaier, bokstavelig talt selvfølgelig...
Masaiene er den største av Tanzanias 120 forskjellige trestammer. Fra Arusha og helt opp til den grensen til Kenya (og litt til) er masaiområde.
De var flinke til å involvere oss. Sønnen til høvdingen, som tok imot oss (bildet under), tok kameraet mitt, ga meg stokken sin og skubbet meg & onkel Jon-Arne på danse/hoppegulvet sammen me de andre glade masaier. Resultatet ble som du ser. Klønete hopping og to bilder ute av fokus...
Mens vi gutta ble tvunget til å hoppe ble mamma sendt over til damene. De gav henne smykker (bare på lån selvfølgelig...), og de danset og hadde det fint. Damen til venstre, (Maria, tror jeg hun het) fortalte mamma om seg selv og de samtalte om familielivet og livets lyse sider...
Store hull i ørene, mange utsmykninger og laken som klesplagg er bare noen av kjennetegnene på en masai.
Frode brukte en del tid på å rense kameraet sitt etter at denne nysgjerrige gutten hadde tilgrisa objektivet med fingeravtrykk...
Det bor ikke mer en 50-100 mennesker i disse små landsbyene. Men man må si de har det moro forde om.
Her er masailandsbyen sett fra utsiden. Bak de to masaiene kan du se litt av "souvenirbutikken" deres...
Etter hoppingen ble vi delt i to grupper og vist inn i hyttene deres. Der forklarte "sønnen av sjefen" hvordan de levde der og hvor tøft det var å være så mange som de var i de små hyttene. Så bar det ut av hyttene og til souveniravdelingen. Fascinerende nok var det den største avdelingen. Bare juggel, og trefigurene var ikke litt pene engang. Der gav de oss kriminelle "mzungu-priser" (kvitingpriser) de ikke lot seg avprute.
Tre armbånd til 30.000 Tzsh når 5.000 ville vært ok. De ville tenke på det og etter en stund gikk de ned
til 25.000. Jeg takket heller pent nei, mens "sønnen av sjefen" ble litt smågretten.
Videre gikk ferden til skolen, som lå rett utenfor landsbyen (cirka ti meter). Det var maks 20 elever der da vi stakk innom.
Der hadde de ikke noen souvenirsjappe, men en donasjonskasse istedet. De lurte den i den muntlige presentasjonen av skolen som tok minst ett minutt. Men da vi ikke hadde noe penger å gi dem ble
"sønnen til sjefen" enda mer grinete. Eller sutrete om du vil. Egentlig kan du kalle det hva en du vil. Det er ikke så viktig for meg. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Men han sa i alle fall ikke mer den dagen. Jeg vet ikke om han har sagt noe siden heller, for så vidt.
- You want to buy him? - You want to buy?
En er unfair om en sier at barna deres ikke er søte. Men når foreldrene bruker dem til å melke turister for penger, synes ikke jeg det er noe gøy lenger.
Et stumt "fuck off" var alt jeg fikk fra høvdingsønnen da vi satte oss inn i bilen for å dra...
Hele greia virket falskt. Gjestfriheten, smilene, latteren. Jeg vet at jeg ikke skal gre alle hårene med samme kammen, eller hvordan det ordtaket nå lyder.
Men jeg er fristet til å samtykke med ordene til sjefen min: "Do not trust any of the masais. You can't trust any of them.
And do not ever let any of them into your house! Sawa? (okei?)" - Sawa...
Om dette er sannheten om masaier vet jeg ikke, men jeg dro dessverre videre med et dårligere inntrykk av masaiene enn da jeg kom til denne landsbyen.
Flere av landsbyene langs "safariveien" er åpne for turister, og masaiene som bor der livnærer seg godt av den ekstra intekten. Det kostet bare 15 000 shilling per pers å komme inn i landsbyen, altså 75 kroner. I Norge er ikke det nødvendigvis store summen, men i Tanzania og da spesielt i ikke urbane strøk, er 75 kroner MYE penger. Vi betalte 300 kroner tilsammen.
Men en kan ikke si noe på mottakelsen. Vi ble møtt av en gjeng smilende og hoppende glademasaier, bokstavelig talt selvfølgelig...
Masaiene er den største av Tanzanias 120 forskjellige trestammer. Fra Arusha og helt opp til den grensen til Kenya (og litt til) er masaiområde.
De var flinke til å involvere oss. Sønnen til høvdingen, som tok imot oss (bildet under), tok kameraet mitt, ga meg stokken sin og skubbet meg & onkel Jon-Arne på danse/hoppegulvet sammen me de andre glade masaier. Resultatet ble som du ser. Klønete hopping og to bilder ute av fokus...
Mens vi gutta ble tvunget til å hoppe ble mamma sendt over til damene. De gav henne smykker (bare på lån selvfølgelig...), og de danset og hadde det fint. Damen til venstre, (Maria, tror jeg hun het) fortalte mamma om seg selv og de samtalte om familielivet og livets lyse sider...
Store hull i ørene, mange utsmykninger og laken som klesplagg er bare noen av kjennetegnene på en masai.
Frode brukte en del tid på å rense kameraet sitt etter at denne nysgjerrige gutten hadde tilgrisa objektivet med fingeravtrykk...
Det bor ikke mer en 50-100 mennesker i disse små landsbyene. Men man må si de har det moro forde om.
Her er masailandsbyen sett fra utsiden. Bak de to masaiene kan du se litt av "souvenirbutikken" deres...
Etter hoppingen ble vi delt i to grupper og vist inn i hyttene deres. Der forklarte "sønnen av sjefen" hvordan de levde der og hvor tøft det var å være så mange som de var i de små hyttene. Så bar det ut av hyttene og til souveniravdelingen. Fascinerende nok var det den største avdelingen. Bare juggel, og trefigurene var ikke litt pene engang. Der gav de oss kriminelle "mzungu-priser" (kvitingpriser) de ikke lot seg avprute.
Tre armbånd til 30.000 Tzsh når 5.000 ville vært ok. De ville tenke på det og etter en stund gikk de ned
til 25.000. Jeg takket heller pent nei, mens "sønnen av sjefen" ble litt smågretten.
Videre gikk ferden til skolen, som lå rett utenfor landsbyen (cirka ti meter). Det var maks 20 elever der da vi stakk innom.
Der hadde de ikke noen souvenirsjappe, men en donasjonskasse istedet. De lurte den i den muntlige presentasjonen av skolen som tok minst ett minutt. Men da vi ikke hadde noe penger å gi dem ble
"sønnen til sjefen" enda mer grinete. Eller sutrete om du vil. Egentlig kan du kalle det hva en du vil. Det er ikke så viktig for meg. Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Men han sa i alle fall ikke mer den dagen. Jeg vet ikke om han har sagt noe siden heller, for så vidt.
- You want to buy him? - You want to buy?
En er unfair om en sier at barna deres ikke er søte. Men når foreldrene bruker dem til å melke turister for penger, synes ikke jeg det er noe gøy lenger.
Et stumt "fuck off" var alt jeg fikk fra høvdingsønnen da vi satte oss inn i bilen for å dra...
Hele greia virket falskt. Gjestfriheten, smilene, latteren. Jeg vet at jeg ikke skal gre alle hårene med samme kammen, eller hvordan det ordtaket nå lyder.
Men jeg er fristet til å samtykke med ordene til sjefen min: "Do not trust any of the masais. You can't trust any of them.
And do not ever let any of them into your house! Sawa? (okei?)" - Sawa...
Om dette er sannheten om masaier vet jeg ikke, men jeg dro dessverre videre med et dårligere inntrykk av masaiene enn da jeg kom til denne landsbyen.
Erik
05.mar.2008 kl.22:32
Øystein
06.mar.2008 kl.08:28
Men takk Erik. Du har nok rett i at det staves me en "s". Egentlig skrives det med to "a-er", selv om den er sløyfet på engelsk.
COYS i vei!
Malene
11.jul.2009 kl.00:49
Der sov vi i en leir de hadde. Spesielt folkeslag,mener jeg. Fikk blant annet oppleve "hoppedansen" deres og en velkomstdans. Ubeskrivelig fin opplevelse. Mye fine bilder du har.